Andlet

Emmanuel Lévinas har i Étique et infini skrive om andletet:

For det første har vi selve likefremheten i ansiktet, dets direkte, forsvarsløse fremtoning. Ansiktets hud er den nakneste, den mest blottede hud som finnes. Den nakneste, selv om det er en anstendig nakenhet. Og den mest blottede, ruinerte: I ansiktet finnes det en essensiell fattigdom, noe som viser seg i våre forsøk på å maskere denne fattigdommen ved å forstille oss, se ubesværet ut. Ansiktet er utsatt, truet som om det inviterer oss til voldshandlinger. Samtidig er det ansiktet som forbyr oss å drepe.

Lévinas har fanga mykje i desse linjene. Det nakne andletet – det ligg noko sårbart som bind oss saman i dette individuelle møte med verda. Vi er åleine – ikkje høge eller låge – vi er åleine der andletet møter røyndomen. Slik forstår eg det Lévinas omtalar som ein essensiell fattigdom. Fordi vi sjølve kjenner så godt det sårbare i denne fattigdomen, er den ordlause kommunikasjonen i andletet så sterk. Vi er menneske, og i våre nakne og utsette andlet er det ei universell gjenkjenning. Denne er sterkare enn frykt skapt av murar og grenser, og det er difor andleta ”…forbyr oss å drepe”.